Kringsrud skole var egentlig et lite småbruk med ett klasserom i annen etasje av våningshuset, her forteller en biring om sin tid på skolen: – Jeg begynte på Kringsrud skole i 1952. Vi var da 5 elever, 2 jenter og 3 gutter i første klasse. Den gang gikk det jo flere klasser samme dag og vi hadde bare ett klasserom.

– Jeg husker godt første skoledagen min. Jeg hadde fått nye sko og ny sløyfe i håret – og nytt penal. Men ranselen var ikke ny, den var velbrukt av de andre søsknene mine. Mor fulgte meg den første dagen, siden måtte vi gå alene.

Det første skoleåret gikk nok veldig fort, synes jeg. Skolefagene i de første årene var kristendom, norsk, regning og tegning. Hver morgen startet vi med et salmevers, så var det bibelhistorie første time. Så kom de andre fagene. Tegning var nok det faget som jeg syntes var morsomst. Friminuttene ble brukt til leking. Om sommeren ble det lekt sånn som “Boksen går”, “Røti egg” og “Banke på ringen”, eller vi slo ball det siste frikvarteret. Om vinteren lagde vi oss skibakke med hopp. Og det var nok mang en gang vi kom for seint inn til timen ja. Vi bygde snøborger og hadde skikkelige snøballkriger også. Litt “grining” ble det en gang i blant, men det ble fort glemt.

De 4 første årene hørte vi innunder småskolen, men ifra 5. skoleår hørte vi innunder storskolen. Da vi flyttet opp i storskolen fikk vi flere skolefag. Historie, geografi, naturfag, håndarbeid og kroppsøving. I håndarbeid sydde vi nålputer og gymposer som vi broderte på. Og så strikket vi oss votter og sokker. Vi hadde ikke noe gymsal, så om sommeren ble det til at vi øvde oss i hurtigløp (60m), høydehopp, lengdehopp og kast med stor og liten ball.

Hver høst møttes vi på Skrinnhagen skole for å konkurrere i disse øvelsene, det var flere skoler med. Premien var et skjold som måtte vinnes 3 ganger for at skolen skulle få det til odel og eie. Vinterstid gikk vi på ski, eller vi øvde oss i å kjøre slalom. Guttene hoppet på ski. Etter jul en gang var det tevling mellom skolene igjen, nå var det slalom for jentene og hopping for guttene. Her var det også et skjold i premie. Alle elever stilte opp, det var ingen som uten grunn fikk lure seg unna. Den som ikke hadde ski, fikk låne av andre elever når de var ferdig med akingen sin. Samholdet blant elevene var vel stort sett bra. Litt erting og småkrangling var det nok den gang også, men aldri noe alvorligere enn at det var glemt neste dag.

Vi hadde også skolehage et år. Jeg tror at det måtte ha vært i 6. klasse. Det vil si at vi fikk tildelt en hageseng hver. Den skulle spas opp, rakes og gjøres i orden for såing, vi hadde gulrøtter, rødbeter, sukkererter, kål og litt blomster. Dette måtte vi vanne og luke ugras i om sommeren, ja selv i sommerferien måtte vi gå på skolen for å passe den. Når høsten kom var det jo veldig spennnende å se hvem som fikk størst avling.

Kringsrud skoles historie
Den 3. september 1877 ble Kringsrud innkjøpt som skolested for Syversveen krets. Noe av skogen og marka ble frasolgt, og kjøpesummen for stedet ble 5.400 kroner. Etter en restaurering av tømmerhuset som stod på eiendommen, ble det tatt i bruk som skole fra 1884. I 1895 ble bygningen påbygd en og en halv etasje, og den fikk panel. Av andre hus på eiendommen var det et uthus med fjøs, skåle med rom som ble brukt til sløyd og et stabbur. Det var ca. 20 dekar dyrket mark og 30 dekar skog, pluss beiterett.

Leikeplassen betegnes som “stor og dårlig”. I skolehuset var lærerleiligheten i 1. etasje og bestod av kjøkken, stue og spisestue – og et soverom. I tillegg disponerte læreren et soverom i 3. etasje ved siden av tørkeloftet. Skolensalen lå i 2. etasje. Det var også et mindre rom som ble brukt til sløydundervisning fram til 1907.

Alt i 1936 kom de første forslag om at skolen skulle nedlegges. Synkende elevtall og økonomiske hensyn gjorde at «kloke hoder» mente det var fornuftig å overføre elevene til Skrinnhagen. Hans Hauge har fortalt om dette: – Dette førte til strid i kretsen, og de aller fleste var i mot nedleggelse. Læreren satt en natt helt til klokka 0400 sammen med Ingvald Sveen (Galtestadsveen) og utarbeidet et forsvarsskrift for skolen. Dette hadde trolig virkning, da det var stille i lengre tid. Sveen ble av kommunens representant spurt hvorfor han kjempet slik for skolen, all den stund hans egne barn var ferdig med skolen. Til dette svarte Sveen: «Dæ æ itte onga mine det gjelder, dæ æ kretsen!» I en innberetning om skolen i 1952 står det: «Det er ikkje planar om inndraging av skulen for skuld sentralisering.» Ikke desto mindre ble det vedtatt å legge ned skolen i 1960, og eiendommen ble solgt og brukes som bolig.

«Bortgjømtgrenda»
Skolevegen fram til Kringsrud var like strevsom som ved de andre skolene i kommunen. Avstandene var kanskje mer beskjedne enn enkelte andre steder, men dårlig eller manglende brøyting gjorde at de var “gruvsamme” nok. Hans Hauge forteller at det hendte at enkelte elever overnattet på skolen hvis været var ille. En skikkelig organisert brøyting ble ikke gjennomført før like før 2. verdenskrig, så det er ikke så rart om de som bodde i kretsen følte seg noe “utafor” i perioder.

Skolen fikk elektrisk lys i 1949 og hadde så sent som i 1952 ikke telefon. I 1927 ble veien ned til Sigstadplassen åpnet, men det meste av kommunikasjonen med omverdenen ble besørget ved hjelp av “apostlenes hester”. At folk tidligere ikke var skvetne for å gå et stykke er velkjent, men det finnes også i våre dager enkelte som er spreke.

En lærer ved Skrinnhagen har fortalt denne historien om en gutt i Klomsteinroa (historien skriver seg fra ca. 1978): «Jeg hadde 1. klasse og en dag etter skoletid, ca. klokka 1530, møter jeg en av mine små elever fra Klomsteinroa nede i sentrum av Biri. Jeg måtte spørre hvordan det hadde seg at han ikke hadde kommet seg hjem. – «Joda», bedyret gutten, «je ha vøri hematt, men je måtte gå neatti å hente medisin åt’n far.» Han smilte fra øre til øre da han fortalte at han hadde gått hele veien ned og skulle gå oppatt. Selv i bilomanenes tid finnes det spreke unger.»

Magnhild Bolsveen forteller:
– Jeg begynte på Kringsrud skole våren 1924. Skolen var da todelt, 1.–3. årskull gikk sammen, og vi gikk på skolen annenhver dag. Skoledagen begynte med salmesang og bønn eller andakt. “Lover Herren” og “Med Jesus vil eg fara” var salmer som var mye brukt. Første timen hadde vi religion, i småskolen bibelhistorie. Så var det regning. I første klasse brukte vi kuleramme for å lære å telle.

Jeg hadde lære bokstavene hjemme, før jeg begynte på skolen. Det gikk greit å lære å lese; jeg som var eldst lærte broren min, Johan, å lese, og Olga som var fem år yngre, lærte også å lese før hun begynte på skolen.

Læreren brukte tavla mye. Vi lærte å skrive bokstavene og hadde noen linjer skrivelekse som vi skreiv med blyant i skriveboka. Mor syntes jeg skreiv for fort og stygt. Vi hadde tavle og griffel på skolen første året, men jeg tror det var på slutten med at det var i bruk. Det hendte de spytta på tavla da de skulle pusse ut, det blei litt klinete.

I første klasse hadde vi ABC. I andre klasse fikk vi lesebok som vi hadde lekse i, og alle blei hørt. Da vi begynte i 4. klasse, fikk vi mange flere fag. Det var naturfag, historie, geografi og katekisme med forklaring. For jentene var det handarbeid ei uke om sommeren. Da kom Anna Hauge, søster til læreren, Alfred Hauge. Hun var lærerinne i Redalen. Vi hadde henne i handarbeid hele skoletida. Jeg husker at jeg strevde veldig med å få pene sømmer da vi skulle falde lommetørkle. Det var den første oppgaven vi hadde i fjerde klasse. Senere sydde vi underklær. Alle sømmer måtte syes med hånd, og vi måtte sprette opp hvis det ikke blei pent. Siste året sydde jeg underkjole. Den var fin, med blonder både oppe og nede. Den hadde jeg konfirmasjonsdagen.

Ungene konkurrerte om å være flinke. De yngre ville gjerne være like gode som de eldre. Det var ingen skoletrøtthet da.

Vi begynte så smått med grammatikk i 4. klasse. Det var også vanlig med stil i 4. klasse. Og gjenfortelling. Da lese læreren fortellingen to ganger på skolen, så skulle vi skrive heime. En gang var stiloppgaven “Arbeidet adler mannen”. Da måtte jeg spørre far om hjelp, jeg skjønte ikke hva adler betydde. Det blei nok mange merkelige besvarelser på den oppgaven.

Sangtime var det en gang i uka. Vi sang vanlige norske skolesanger: “Rett som ørnen stiger”, “Kom min snille”, “Blåmann, Blåmann bukken min”. I sangtimen samla læreren oss framme ved kateteret, han slo på stemmegaffelen og holdt den mot øret til eleven, eleven skulle så ta tonen. Det var orgel på skolen, det var lærerens orgel og det blei ikke så mye brukt.

I friminuttene kunne vi slå ball om sommeren, sprette ball, kaste ball i kurv, flyge om kapp og leike sisten. Om sommeren hadde vi også gymnastikk. Om vinteren brukte guttene ski. De akte i bakken og laget hopp. Vi jentene lurte oss inn i storkvila, men da kom læreren og jaget oss ut.

Heime var det faste regler. Nei betydde nei. Å mase seg til noe nyttet ikke. Vi måtte hjelpe til med forskjellig arbeid heime. Vi måtte også passe på at leksene blei gjort. Det nyttet ikke å klage på lekser eller kritisere læreren. Når skoledagen sluttet skulle vi stå stille ved pulten med foldete hender mens lærerene leste “Velsign oss Gud den Hellige Ånd”.

Så sa læreren «Takk for i dag og gå pent hjem».

Dette er del 6 av Skrinnhagens historie, del 1-5 kan leses her:

https://biri.no/2023/09/05/om-skoleforhold-i-biri-fra-1739-til-1960/

https://biri.no/2023/09/06/om-skoleforhold-i-biri-fra-1739-til-ca-1960-del-ii/

https://biri.no/2023/09/06/det-forste-skolearet-pa-skrinnhagen/

https://biri.no/2023/09/20/6948/

https://biri.no/2023/09/20/klundby-og-kringsrud-skoler-del-v-klundby-skole/