BIRI: Oppe i lia ovenfor garden Roterud på Biristrand lå det tre småbruk. Et av dem var Lilleberg. Der bodde familien Sollien med ett barn, Anne Marie. Hun ble født inn i en urolig verden. Året var 1938.

TORE FEIRING

feiringtore@gmail.com

Nå har barnet blitt både voksent og eldre, de fleste kjenner henne som Maja Landgraff. – Har alltid blitt kalt Maja jeg, sier jenta som nå har blitt 85 år.

Hun husker en del fra krigsårene 1940-45, – for det første at vi alltid var redde, jeg har også en svak erindring av at Freng, den store gården på andre siden av Mjøsa, ble skutt i brann i 1940, selv om jeg bare var to år gammel. Så husker jeg jo frigjøringsdagen, far og jeg skulle levere en hest lenger borte i bygda, plutselig var verandaer og hus fylt opp med flagg og glade folk som skrålte og lo. Og jeg ble redd, tenk om tyskerne kom og tok dem. Jeg skjønte jo etterhvert at vi var kvitt nettopp tyskerne, smiler hun, – senere på dagen vinket vi til soldatene som for langsetter bygdeveien.

Født i en stall
Huset som hun vokste opp skal være en gammel stall som ble hentet på Fægring lenger nord på Biristranda. – Jeg bruker på å si at også jeg er født i en stall, smiler hun, – det var en god barndom, det var fem kilometer til Biristrand skole, der jeg måtte gå. Men jeg lekte mest med biringer, etter å ha gått fem kilometer att og fram til skolen, orket jeg ikke å gå tilbake den retningene for å leke. Så stranding har jeg aldri blitt. Hun er født 16.mai, og husker også at de i krigsårene brukte å løpe rundt huset med det norske flagget. – På den måten feiret vi ungene bursdagene mine, smiler hun. Etter konfirmasjon ble det likevel en del turer nordpå Biristrand, – da var det ofte dans og moro på samfunnshuset Strandheim, det måtte man jo være med på.

Smågriser
Det ble etter hvert både framhaldsskole og handelsskole. – Handelsskolen gikk jeg hos Alf Fredriksen på Lillehammer, sier Landgraff, – etter endt skolegang fikk jeg jobb på Husfliden i samme by. Jeg giftet meg veldig ung, fortsetter hun, – bare 19 år gammel. Vi holdt sammen helt til min kjære John (Landgraff) døde for tre år siden, vi fikk tre barn. Jeg var hjemme med barna og John fikk jobb som snekker på verkstedet til Hans Draumås, der jobbet han til han var 70 år. Vi bodde de første årene i annenetasjen hos svigerforeldrene mine, huset her sto ferdig i 1967. Vi hadde også smågriser, jeg har mange timer i grisefjøset skal du tro, og mengdevis av grisunger kar jeg tatt i mot også, sier Langdraff, og vi tviler ikke på det.

Tunge stunder
Maja Landgraff er klinkende klar og lett å få i tale, litt verre blir det når vi kommer inn på barna. To gutter og ei jente ble det, Knut Erik, Gunhild og Jan Snorre. – Gunhild døde i sommer, sier hun, – helt plutselig i fjøset i Snertingdal. Hun bare datt om midt under lammingen. Det er hardt å miste et barn, men man må bare komme over det. – Gi aldri opp, er min livsfilosofi. Likevel har man sine tunge stunder. Da hjelper det med de barna som er igjen, og ikke minst de sju barnebarna og mine fem oldebarn. Men jeg blander meg ikke inn oppdragelsen deres, smiler hun.

Glad i folk
Etter som årene gikk, ble Landgraff lei av å gå hjemme, hun fikk jobb i gartneriet til Magne Lunn, – det var mest sesongarbeid, sier hun. – Så ble det Tømtekafeen på meg, der jobbet jeg i 20 år, helt til kafeen ble lagt ned. Der trivdes jeg godt og ble kjent med masse mennesker, egentlig er jeg svært nysgjerrig på folk, jeg liker å prate med de fleste. Men Maja Landgraff var på ingen måte ferdig med arbeidslivet, etter kafeen var hun støttekontakt og besøkte mange rundt i bygda, særlig eldre. – Jeg besøkte også far min på Furulund, som det het den gang, – der ble jeg selvsagt kjent med masse folk, og noen av oss fant ut at vi skulle lage en «gammelstuggu» på et av Furulunds ledige rom. Vi var vel 7-8 damer som skaffet en mengde gamle møbler og ting som vi fylte dette rommet med, forklarer Landgraff, – et populært tiltak, vi ble kalt «gammelstuggujinten» husker hun.

200 skilt
Gammel historie har fulgt henne de siste 40 årene. – Helt siden Jon Feiring fikk overtalt meg til å bli med i historielaget tidlig på 1980-tallet, forteller hun, – både John og jeg ble svært aktive etterhvert. Vi organiserte mange historiske rusleturer rundt i bygda, satte opp en mengde historiske skilt, vi var vel en gjeng på rundt 20 personer som nok har over 200 skilt på samvittigheten. De står nå enda, og historielaget er flinke til å vedlikeholde dem heldigvis. Hun har en bok som viser hvor alle står, med både forklaring og GPS-koordinater. – Jeg tror de også ligger ute på historielagets nettside, antar hun og viser også fram en spesialutgave av Birid Blad hvor hun har samlet hundrevis av ord og uttrykk fra Biri. – Det var litt av en jobb, men så moro, utbryter hun og legger ut om alt hun har vært med på i historielagets regi. Men det får bli en annen historie.

Gardsmuseum
Akkurat nå er Landgraff sterkt involvert i gardsmuseet på Bratberg, og har skrevet både Helge Bratbergs historie i tillegg til gardens. – Tre etasjer med historie, det krever både sin mann og kvinne og ha det i orden, hevder hun og viser gladelig fram en gjærkrans som nå selges i forskjellige variasjoner fra gardsmuseet. Disse ble brukt under ølbrygging, forklarer hun, – de ble lagt i bunnen av panna, så samlet gjæret seg i alle hjørnene, ble hengt opp så gjæret tørket og lagt  ned igjen i panna neste år, da med et helt års patina fra gammelt gjær. Sånn fikk hver gard sin egen smak på ølet, avslutter Maja Landgraff og reklamerer varmt for kafeen på omsorgssenteret. – Dit burde flere gå og spise middag, det gjør jeg en gang i uken. Vi har blitt en stor familie som gjerne vil bli flere.

Og de fire flaxloddene? De får Frivillighetssentralen for sin gode innsats for bygda.