BIRI: Günter Grass skrev i sin tid Blikktrommen, en fantastisk roman om den lille gutten  Oskar som nekter å vokse mer. På Biri finnes en trommeslager som nekter å bli voksen, eller for å si det med hans egne ord: – Det voksne A4 livet får komme senere, det er best å leve fritt og å følge drømmen nå, før det er for sent.

TORE FEIRING
feiringtore@gmail.com

Simen Strand er 26 år gammel og har to jobber, han er tidvis klubbarbeider i Ringsaker, det vil si at han er ansatt i kommunens kulturavdeling og har ungdomsklubbene i Moelv, Brummundal og Stavsjø som arbeidssted. Men nå er det tilværelsen som musiker og trommeslager vi skal snakke om. Så får leserne tilgi den litt lettfeldige innledningen, Simen Strand er verken mer eller mindre voksen enn sine jevnaldrende. – Men jeg bor hjemme hos mamma og pappa, smiler han, – det er en økonomisk realitet der jeg må forholde meg til.

For det å følge drømmen og leve det livet som man siden åtteårsalderen bestemt seg for å leve, har sin pris. – For meg vil det si ujevn inntekt og en virkelighet fylt av musikk, innrømmer han, – selv om min andre jobb gir meg noen faste inntekter er det en deltidsjobb.

The Riot Boots
Og Strands liv er virkelig fylt av musikk, omtrent døgnet rundt. – Jeg har spilt trommer så langt tilbake jeg kan huske, sier han, – heldigvis har mamma og pappa aldri bedt meg kutte ut dette, de har støttet meg hele tiden. Derfor har han også fulgt drømmen gjennom skoletiden, med tre år ved musikklinja på Gjøvik Videregående etterfulgt av et år på Tonheim Folkehøgskole. I dag har han nesten ikke oversikt over hvor mange band- og musikkprosjekt han er involvert i, sist ble han sett spillende trommer sammen med Kønnbandet og Biristrand Musikkforening, han er fast trommeslager hos begge. I Kønnbandet spiller han sammen med Thomas Austad, Fredrik Rogne og Ole Kristian Brovold, Han er trommeslager i Dænsebændet og det samme i rocketrioen The Riot Boots. – Akkurat nå er det nok sistnevnte band som tar mest tid, innrømmer han, – vi, altså Espen Rogne, Anders Halsan Engum og jeg. Vi skriver mye egne låter for tiden og har publisert mye på Spotify og lignende digitale plattformer. Fysiske utgivelser er det lite av for tiden.

Vanskelig med pandemi
– Med The Riot Boots har vi turnert det meste av Norge, sier Strand, – og en god del av Sverige også, ja, til og med i Spania har vi spilt. Og det samme med Dænsebændet, vi skal forresten snart på turne i både Trøndelag og Nord Norge.

Men at det gir noen stor økonomisk gevinst for ham personlig er han ikke med på, – folk betaler ikke hva som helst for et band lenger, sukker han og melder at de to årene med pandemi var svært vanskelige å komme gjennom som musiker. – Men nå er alt mye bedre igjen, sier Strand optimistisk. 

Flere sjangere
Med band begynte han som 13-14 åring, et lokalt band som spilte alternativ rock. – Min aller første konsert med det bandet var i hagen til Ola Gram Dæhlen, minnes han, – siden har det balla på seg som det heter, med Stein Marius Pedersen i et band, vi kom til fylkesfinalen i UKM (Ungdommens Kulturmønstring, red.anm) et år, Ten Sing i Gjøvik, så var det diverse konstellasjoner på Tonheim, såsammen med Stein Marius igjen i et jazzrockband, det var veldig kult, ramser Strand opp. – Vi holdt på et par år og hadde en del kule konsertoppdrag også. Med bandet The Ferps spilte vi jo på Biri Musikkfest i sin tid til og med.

Simen Strand liker å bevege seg mellom sjangere, og som frilans musiker mener han at det også er smart. – Du får gjerne flere oppdrag å mer å spille på da. 

Ettersom samtalen går, dukker det opp mange forskjellige bandkonstellasjoner, han nevner spesielt One Vision som er et Queen tributeband, – Vi har gjerne mange kobber på Kafka om sommeren, hevder Strand. – Alt dette er en del av meg, jeg vet ikke om noe annet, nærmest unnskylder han seg, – tid til kjæreste blir det heller ikke, det går i musikk og atter musikk. – Vet du hva, utbryter han, – her om kvelden tok jeg litt fri fra både øving og annen spilling. Det var nesten litt kjedelig, så jeg ringte likegodt Espen (Rogne). Så laget vi en ny låt over telefonen.

Lokalt forbilde
– Mitt største forbilde er Jostein Ramsrud, betror Strand, – så klart jeg kan ramse opp en mengde trommiser, som Ian Paice i deep Purple, Tommy Aldridge i Whitesnake eller Per Hillestad i Lava, men øverst ruver Jostein fra Biri. Som ganske liten ble jeg med pappa på en konsert med Biristrand Musikkforening hvor Jostein spilte trommer. Da var det gjort.

Siden ble Jostein Ramsrud hans trommelærer. – Jeg så veldig opp til Jostein, sier Strand ydmykt, – og det gjør jeg fortsatt.

Avslutningsvis hevder Simen Strand at å spille trommer er mer enn bare en jobb, – det er selve livet. – Og en del av dette flotte livet er å bo på Biri. Sentralt og fint, samtidig passe stort til at man gjemme seg litt når man har behov for det. Så smiler han: – Når jeg blir så stor at jeg flytter hjemmefra, tror jeg at det blir til et annet hus i Biri.