BIRISTRAND: Skitrekket på Biristrand har hatt en formidabel sesong. (Les her). Som alltid er det noen ildsjeler som står bak, for skitrekkets del kommer vi ikke utenom ekteparet Kirstin og Halvard Raanaa på Biristrand. Paret har utrolig mange timer bak seg, både med administrasjon og dugnadstimer i anlegget, siden det hele startet  rett etter Vinter-OL i 1994.

TORE FEIRING
feiringtore@gmail.com

– Det var far min som egentlig startet det hele, sier Kristin Raanaa, – vi flyttet hit til Biristrand i 1987, og naturligvis kom far på besøk fra Namsos for å se hvordan vi hadde fått det. 

Hennes far, Karsten Johansen, var ingen hvem som helst i Namsos, han var blant landsdelens beste skihoppere og ville gjerne at barna skulle hoppe på ski. – Men vi ungene ville heller ake nedoverbakke vi, det var alpint vi drev med, minnes Kristin. – det tok far konsekvensene av. La hoppskiene på hylla og ble heller med oss i alpinbakken. Så ble han primus motor for sporten i lokalmiljøet og fikk satt i gang bygging av flere anlegg, små og store. Så da han besøkte oss den gang i 1987/88 måtte vi jo ta han med på omvisning i nærmiljøet vårt, og Biristrand skole var et naturlig sted, i og med at jeg var lærer. Han så med en gang muligheten for en skibakke med skitrekk på jordet ovenfor skolen. 

Skolejordet var allerede godt innarbeidet som akebakke samt en liten hoppbakke. Lysmaster var det også der allerede. – Men far mente at skitrekk ville øke aktiviteten formidabelt.

Diskusjon
Vi hopper likegodt fram til et foreldremøte i 1994, da hadde tankene til Kirstins far slått rot hos ekteparet, og de ville ha FAU med på planene om et skitrekk. – Vi mente at det hele måtte ha basis i FAU og at de måtte ha eierskap til det hele, sier Halvard Raanaa. – Men jammen ble det diskusjon gitt, de fleste mente vel at denne bakken hadde ungene tråkket i generasjoner, det kunne de fortsette med. Mange foreldre stilte seg også likegyldige til hele greia. Jeg husker at Håvard Opsahl til slutt reiste seg opp og sa at – nå gir vi Kirstin og Halvard muligheten til å få til dette. Og sånn ble det, vi fikk fullmakt til planlegge, og å starte, arbeidet med skitrekket.

Ekteparet fikk snart nok å gjøre, penger måtte skaffes, konsesjon fra Fylkesmannen måtte ordnes, tillatelse fra grunneiere for bruk av arealet. – Grunneiere var Gjøvik kommune og Andreas Ekern, sier Halvard, – Ekern var veldig positiv og har vært det siden. 

De måtte også skaffe tillatelse fra Staten Vegvesen for bruk av veien, de måtte få dokumentasjon fra skolemyndigheter for parkeringsplass og bruk av skolens toaletter og ordne adgang til garderober. Og ikke minst, de måtte få typegodkjenning på skitrekkmaskineriet og skaffe profiltegning av bakken. Penger kom fra tippemidler, fra Gjøvik kommune, nærmiljøutvalget og fra FAU. – Jeg mener å huske at det hele kom på rundt 75.000 kroner, sier Halvard.

Bygda stilte opp
Et lite skjær i sjøen var en planlagt høyspentlinje der skitrekket skulle gå. – Det gikk lang tid før vi fikk avklart dette, sier Halvard, – heldigvis viste det seg at planene ikke var konkrete nok til at de kunne stoppe arbeidet med skitrekket. Takket være en snøfattig 1995 høst kom likevel anleggsarbeidet i gang. Et arbeid som helhet ble utført på dugnad. – Bygdefolket skal ha stor takk og ære for at prosjektet både kom i gang og ble ferdigstilt, roser Kirstin, – og midtvinters 1996 var vi ferdige, anlegget ble godkjent av Veritas 5. februar, 9. februar var det åpningsfest. – Jeg holdt en forholdsvis kort tale og delte ei ski med slegge, smiler Halvard, – du verden så mye folk det var der. Til og med lokalpressen møtte opp, minnes han.

Gjenbruk
– Jeg husker at du var nøye med planleggingen av hvem som skulle kjøre skitrekket, sier Kristin til sin mann, – du satte opp lister og vi inviterte folk til kaffe og fordelte vaktene. Men jammen var det mange kalde dager det første året, da vi sto ute.

Og nå nærmer vi oss essensen av det ekteparet Raanaa har stått for i dette prosjektet. Stikkordet kan vi gjerne kalle gjenbruk. Halvard har vært lok-fører i all sin tid, for det som før hette NSB. – Der fikk jeg tilgang på mye materiell vi hadde bruk for, gjerne gratis, sier han. – Vi fant ut at vi måtte ha ei brakke til, og på Grefsen stasjon sto det ei brakke ingen brukte. Jeg fikk en av sjåførene i Gausdal Land til å ta den med seg, og så hadde vi ei bu for de som kjørte skitrekket. Den førstse brakka fikk de fra Lillehammer Bil senhøstes 1996.

Da ble det plutselig behov for både en ute- og innevakt, men doblingen av frivillige hevder ekteparet ordnet seg noenlunde bra. – Var det krise, sto vi en ekstravakt, sier Kristin.

300 meter trekk
Anlegget ble etter hvert brukt av både unger og voksne, snøscooter ble kjøpt inn og i 2000 ble trekket forlenget med 75 meter. – Nå er hele lengden vel 300 meter, sier de to.

– Jeg og flere kjørte snøscooteren, fortsetter Halvard, – vi tok over ansvaret for å holde lysløypa åpen, også for å vedlikeholde og å bygge den ut, med start og innkomst på skoleplassen. Biristrand hadde fått sitt eget nærmiljøanlegg som ble åpnet 28. januar 2001 av Halvor Bjaaland fra Gjøvik kommune. – Også her stilte grunneierne seg positive, sier ekteparet, uten denne velviljen fra disse to, Anne Hilde Ekern og Andreas Ekern, ville det hele vært veldig mye vanskeligere.

I dag har skitrekket en ordentlig preppemaskin, og ekteparet Raanaa har trukket seg noe tilbake. – Jeg var konsesjonsansvarlig og juridisk kontaktperson fram til 2015, sier Halvard Raanaa. Nå er begge to pensjonister, de bygde seg nytt hus grunnet mannens MS-sykdom. – Men ikke lenger unna enn at vi ser bakken og skitrekket hver dag, smiler ekteparet Kristin og Halvard Raanaa.