De har kjempet seg gjennom kuleregn og rakettangrep i flukt fra en uventet og uvirkelig krig i Ukraina. Ikke før kommet i trygghet hos venner her i distriktet,  og funnet hvilepulsen, før de fikk beskjed om å registrerer seg i Råde. 

Hvor er Råde og hvordan skal vi komme oss dit uten penger, uten å kunne språket og hvor lenge må vi være der, undret de? 

Da ordnet Lionsklubben Innlandet på Biri opp, og Ivar Klundby sa seg straks villig til å frakte de tre mødrene med åtte barn til Råde. 

EINAR LYNGAR

De tre mødrene kom hit ved rene tilfeldigheter, plukket opp av en dame i Gudbrandsdalen som reiste ned til grensa ved Polen og plukket opp flyktninger som ville bli med den lange vegen til Norge. Slik havnet de hos tidligere venner, som har bosatt seg her i området, etter en lang og dramatisk flukt fra byen  Melitopol, nær  Mariupol. En by der ordføreren ble kidnappet og russerne satte inn egen ordfører  nylig. 

De var alle slitne og traumatiserte etter flukten som tok over en uke, og barna var sterkt preget av alt de hadde sett og opplevd.

Men, de var ikke før kommet til  et trygt sted, før de fikk beskjed om at de måtte reise de 26 milene til Råde for å  registrere seg. De fikk beskjed om at de kunne ta toget til Råde. Men, hvordan komme seg til stasjonen i Moelv? Kunne de bare gå på toget uten å betale? Gikk det til Råde, og hvor er det? Ville konduktøren forstå russisk, og hvor lang tid ville registreringen ta. Ville de kunne overnatte der? Spørsmålene og uvissheten  var stor og skapte nytt stress for mødrene som måtte ut på en ny uviss reise med små barn. Og ville de få komme tilbake hit hvor de gamle vennene bodde, var også ting ingen kunne svare på.

Det er 18 steder flyktningene kan registrerer seg i Norge, men på Østlandet er det bare ett sted. Og der er køene lange og ventetiden lang.

For å hjelpe familiene hastebestemte LC Innlandet (hvor LC Biri er tatt inn)  at de ville hjelpe familiene å komme seg frem til mottaket. Kirketjener og bonde Ivar Klundby var ikke vanskelig å spørre. Han tilbød seg straks å kjøre til selvkost, selv om turen kunne ta lang tid. Fredag morgen etter fjøsstellet, tok familiene plass i minibusssen hans. Seks år gamle Anastasia hadde med seg en kjempebamse som trygghet, som hun holdt godt fast på.

-Han må også registreres, sa hun og ga bamse en god klem, og passet ekstra godt på ham under kjøreturen.

Utpå dagen fant han frem til mottaket i Råde, uten at myndighetene hadde klart å skilte hvor de skulle ta av fra E 6. Mange ukrainske med egne biler hadde problemer med å finne frem. Norske myndigheter så ut til vær tatt helt på senga.  

Lars fra Røde Kors tok imidlertid imot dem og hilste på bamsen til Anastasia og lovet at han skulle bli registrert.  Men, ingen kunne si hvor lenge de ville bli der før det ble tatt vedtak. De ble sluset inn, og er der fortsatt.  Om de har fått en madrass å sove på er uvisst, for det var et tusentalls andre ukrainere inne i hallen, fikk vi vite. Mamma`n til Anastasia sa hun var forberedt på å være der en hel uke, kanskje to. 

-Det er verst for barna, som har vært gjennom så mye siden vi flyktet, sa hun med tårer i øyene, da vi tok farvel med dem. 

– Nå håper vi å få komme tilbake til vennene våre, eller få en liten bolig  her i nærområdet, så barna kan få begynne på skole og barnehage, sa hun, og håpet Putin snart ville miste makten, etter den uforståelige og helt unødvendige krigen, mot et fredselskende broderfolk.

– Dette føltes godt å få være med på dette, og hjelpe til littegrann sa Ivar, som er kjent for mange turer i humanitær tjeneste til øst Europa, og andre steder. Er det mennesker som trenger hjelp i en vanskelig periode i livet, er alltid Lions og Ivar der.