Dagboksnotater 1940 – 1945

• 1940:

9. april – 6. mai: Skolen stengt. Gutter i 7. klasse starter opp 6. mai. De øvrige elevene starter en uke seinere.

Handarbeid ikke holdt på grunn av krigsurolighetene (Kringsrud).

Ingen sløyd da verktøy og redskap gikk tapt ved brannen i Hellerudsbygningen (Klundbyskolen).

• 1941:

6. januar – 19. januar: Ingen skole, etter påbud av departementet.
7. februar: Skolen rekvirert av politiet for passfotografering.
8. juni: Avslapningsdag i samsvar med skriv fra departementet – idrettsøvelser.
9. oktober – 15. oktober: Korntelling. Skolen stengt.

• 1942:

28. februar – 28. mars: Brendselsferie.

Ingen eksamen. Det gis standpunktkarakterer.

Hitlers gebursdag – påbudt helligdag.

14. september – 10. oktober: Innhøstingsferie etter påbud.
15. oktober – 3. desember: Fravær en elev – manglet sko. Tre elever har lange fravær denne høsten av samme årsak.

• 1943:

1. mai: Påbudt fridag – med full lønn!

To elever innkalt av N.S.U. til skikurs på Ringsaker (Klundbyskolen).

6. juni: Påbudt friidrettsdag på Sigstadplassen.

• 1945:

Februar: To nye elever evakuert fra Finnmark. (Det kommer i alt seks barn til skolene i kommunen. De øvrige kommer fra Bergen og Oslo, sendt «på landet» i forpleining.)

5. mai: Skolen blir tatt av tyskerne.
6. mai: Skolen blir tatt av hjemmestyrkene (H.S.).
7. mai: Skolen blir tatt i bruk igjen.

Kilde: Skoledagbøker fra Kringsrud, Skrinnhagen og Klundby fra nevnte tidsrom. Hvor ikke annet er nevnt er notatene fra Skrinnhagen.

SKOLEBARNAS MØTE MED OKKUPASJONSMAKTEN

Om morgenen den 9. april 1940 hersket det stor forvirring, uvisshet og engstelse for framtida. Det var naturligvis ingen som tenkte på å gå på skolen, og disse forble stengt til langt ut i mai. Det var en uhyggelig tid for alle, men kanskje opplevde barna denne nye situasjonen som spesielt skremmende. – «Je måtte gå bort på meieriet etter mjølk. Da vart det slept ned ei brænnbombe ved gartneriet, like ved der je var. Det var nesten ingen som trudde på meg, da je fortælte det heme.»

De fleste som bodde i sentrum evakuerte opp i bygda og holdt til der til krigshandlingene var over. Etter vel en måneds avbrekk, startet skolene opp igjen. De fleste som var elever i denne tiden, sier at det var svært lite snakk om krigen på skolen og at lærerne drev skolen “som om ingenting var”. Det blir fortalt at lærer Hol ved et par anledninger advarte jentene mot å ha noe med tyskerne å gjøre. Det var allikevel ikke til å unngå at det ble enkelte berøringspunkter med de tyskerne som av og til var i bygda.

«Tyskera masjerte gjennom sentrum. Vi syntes det var skummelt. Av og tel såg vi noen russiske fanger dom hadde mæ seg. Russera dreiv å la opp ved oppe i Øverbygda. Noen ta oss jinten spara på matpakken våres og kaste maten åt dom. Tel takk fækk vi små gaver. Men ein gong vart vi oppdage ta en tysk offiser. Hæn skaut i asfalten for å skræme oss.»

En annen forteller at han på veg hjem fra skolen møtte de samme russerne. De hvilte i veikanten nedenfor kirken. «Ein ta dom hadde eit par treskor inntulle i ei jakke som hæn hadde under armen. Da jeg gikk forbi pekte hæn på skoa og sa: “Zwie Brot”. Jeg flaug hematt, fækk to hembaka kakuer ta a mor, kaste meg på sykkeln og fôr nedattover. Russeren fækk kakua og je fækk skon. Hæn var så glad at tåren rænt. Je glømmer det æiller.»

Da Henrik Brekke ble tatt og sendt nordover til Kirkenes, gjorde det et sterkt inntrykk på elevene. Da han kom tilbake var gleden desto større. «Vi jinten samle ihopes det vi hadde ta småpeeng og gikk og kjøpte blommer åt Brekke. Vi gikk sammen og overleverte dom. Hæn fækk visst mange blommer den dagen.»

SKOLEHVERDAGEN UNDER KRIGEN

På skolen gikk dagene etter hvert nesten som vanlig. Vi merket snart at det var vanskelig å skaffe det vi trengte. Vi fikk utdelt en til to blyanter som vi måtte klare oss med hele året. Da vi hørte at det var blyanter å få kjøpt i Moelv, gikk vi over isen og kjøpte.

Vi var ei stor klasse. På Kringsrud var det vanskelig å få ny lærer, så flere av elevene kom i mi klasse. Da ble vi mange over tredve, og vi satt tre på de dobbelte pultene. Etter et år eller deromkring kunne de reise tilbake til sin egen skole.

Klær ble det etter hvert vanskelig å få tak i, særlig vinterklær. Det hendte at ei og anna jente måtte bruke sommerkjole med en tjukk genser utapå om vinteren. Snart begynte de fleste jentene å bruke ermforklær for å spare på klærne. Sko var det verre med. Vi vokste jo ut av skoa, og det var problematisk å få tak i nye. Flere brukte tresko, de var vonde å bruke på vinterstid og i kram snø kladdet de. Enkelte var kanskje finere kledd enn andre, men stort sett var vi ganske likt utstyrt. Je veit at lærera hjalp noen av elevene som hadde dårligst med klær.

Mat var det heller ingen overflod av, selv om vi ikke led direkte nød. De som var fra gard var heldigst stilt. Ei jente i klassa hadde med seg mjølk på skolen som hun delte ut på flaskene til de andre.

Skabb var en plage vi lærte å kjenne i denne tida. Den klødde ille, og det gjaldt å prøve å la være å klø så de andre ikke skulle merke noe, for det var skam å ha skabb! Den var vanskelig å bli kvitt. Botemiddel var tjæresalve, men vi var forsiktig med den så de andre ikke skulle merke lukta av den. Den var jo like avslørende som kløinga!

Ei stund uti krigen kom det en del nye elever på skolen som var evakuert fra andre kanter av landet. Det synes vi var veldig spennende!

For å bøte på det magre kostholdet, ble det bestemt at vi skulle få tran på skolen. Alle fikk tran av ei skje hver dag. Vi hadde med oss flasker som det ble fylt tran på. Hvis vi hadde småsøsken, fikk vi også med tran til dem.

Ein gong fant vi på at vi skulle gå med røde luer for å demonstrere. Ingen sa noe til oss, men hvis vi så noen «farlige» personer var vi raske til å ta dem av oss. I tredje klasse var det tradisjon at hele klassen skulle opp til Semb på juletrefest. Vi reiste med hest og slede. Det var bevertning og leiker. Et stykke uti festen ble det ringt til Marit Brekke. Da hadde hele klassa stilt opp og vi sang julesang for henne gjennom telefonen.

Da freden kom gikk jeg for presten og vi hadde prestedag den 8. mai. Vi var på tur opp til kirka da vi så at Krohn var i ferd med å heise flagget. «Syng: Ja, vi elsker!», ropte han til oss. Vi stemte i – og Krohn selv sang, så den kraftige stemmen hans hørtes på lang avstand.