BLE BOK: Arne Martin Røste skulle bare skrive noen sider i Gjøvik Historielags årbok. Men det ble bok på 200 sider istedenfor. – Det bare balla på seg, sier forfatteren.
– Det bare balla på seg. Om skiløpere i Redalen
REDALEN: Arne Martin Røste bor på Gjøvik, men hevder bestemt å være snertingdøl. Sånn sett kan vi si han har tatt vegen litt nedover i bygda og havnet i Redalen. Det har det blitt bok av.
TORE FEIRING
feiringtore@gmail.com
Boken handler om familien Engen i Redalen som i fem generasjoner vært en kjent og aktiv skifamilie, spesielt innen langrennssporten. Arne Martin Røste har nå skrevet bok om de mange skiløperne i slekta, «Skiløperfamilien Engen og skisporten i Redalen».
Redalen har alltid vært sterke på langrenn, så også flere utøvere og skifamilier har fått sin fortjente plass i boken. En bok som er trykt i et opplag på 350 eksemplarer, er på 200 sider og med 97 bilder, ifølge forfatteren.
– Balla på seg
Egentlig var det meningen, da Røste fikk forespørsel om å skrive om Engen-familien spesielt, at det skulle bli noen sider i årboken for Gjøvik Historielag. – Men så tok det ene det andre, flere navn dukket opp, så man trygt si at det balla på seg, sier Røste, som har brukt over to år på det hele. – Nå har jeg nok lite rutine med såpass store prosjekter, det ville gått veldig mye raskere skulle jeg gjort noe lignende idag.
Mange involvert
– For meg har det vært veldig bra å prate med så mange folk, fortsetter Røste, – de aller, aller fleste har virkelig gitt av seg selv og tatt meg godt imot, over 60 personer har det blitt, noen fra familien Engen og ellers andre redølinger.
Det har også blitt en mengde gamle aviser å bla igjennom, – helt tilbake til den første Engen som gjorde seg bemerket i skisporet.
Røste forteller at han het Ole Engen, og levde mellom 1884 og 1958. Han var med i det første ski-NM, eller Hovedrenn som det ble kalt da. Det ble arrangert på Lillehammer i 1909, der ble Ole Engen nummer to i langrenn, etter Lauritz Bergendal. – Dessverre falt han i kombinertbakken og tapte dermed kampen om kongepokalen. Så mange har blitt involvert i dette bokprosjektet og jeg har fått mange positive overraskelser gjennom å prate med folk, hevder Røste.
Stor slekt
Ole Engen hadde 11 barn, og de igjen fikk mange barn. – Det har blitt en stor slekt med skiløpere i fem generasjoner, sier Røste. – I andregenerasjonen var det altså fem jenter og seks gutter, jentene hoppet på ski, noen av guttene også. Den beste av dem resultatmessig var nok Trygve. Han kom på sjuendeplass på 5 mila i Holmenkollen i 1940, og sjetteplass på 30 km under NM i 1949. Hans sønn igjen, Arve, var også en habil juniorløper, ramser Røste opp, og fortsetter: – Fjerdegenerasjon med Per Trygve Engen var blant landets beste i skiskyting på juniornivå, og ble tatt ut til VM to ganger. – Nå er de unge i femtegenerasjonen sin tur til å hevde seg etterhvert, håper Røste. – Og så må vi ikke glemme Therese Engen, med sin bronse i sprint-NM i 2007. Hun gikk også mange WC-renn sammen med blant annet Marit Bjørgen. Og alle var de medlemmer av Redalen Idrettslag, som før andre verdenskrig het Arbeideridrettslaget.
Tømmerhoggere
Men Redalen hadde også sterke skiløpere utenom Engen-familien. Røste nevner spesielt Herman Strandbakke, – kanskje ikke de aller beste plasseringene, men en sterk personlighet. Han så på Trygve Engen som bror sin, trass 15-års aldersforskjell. Begge drev i skogen som tømmerhoggere. – Mange av datidens skiløpere var tømmerhoggere, sier Røste, og nevner også biringen Helge Feiring som en av redølingenes argeste konkurrent. – Men under NM i Steinkjer i 1949 vant de sammen generalstabens pokal for Vestoppland krets, Trygve Engen ble nr. 6, Helge Feiring nr. 7 og Harald Engen nr. 20. Det var faktisk en sensasjon, mener Røste.
Dugnad
Arne Martin Røste har gjennom denne boken gjort et stort dugnadsarbeid for Redalen IL. Alle inntekter av salget går uavkortet til idrettslaget. – Så jeg håper det blir noe igjen når utgiftene er betalt, sier han. – Det startet i hvert fall bra, på boksleppet forrige uke gikk det unna rundt 100 bøker. Så blir jo spørsmålet, har han tenkt å hvile på laurbærene i årene fremover? – Man skal aldri si aldri, avslutter han, – nå vet jeg jo at Snertingdal Idrettsforening fyller 100 år i 2025, skal ikke se bort fra at det blir bok der.