BIRISTRAND: Nærmeste venninne bor rett i nærheten, bare 2,5 kilometer unna. Når man bor øverst oppi, eller «Øvst oppi» som hjemmet kalles, er ikke et par skarve kilometer noe problem. Og så lenge man har en hest å ri på, er livet bare strålende.

TORE FEIRING
feiringtore@gmail.com

– Nå går jeg ikke så mye da, korrigerer Ronja Puijk Nicolaisen på 11 år. Hun bor øverst oppe i Åsroa, helt oppe ved bommen der setervegen begynner. – Jeg blir kjørt med drosje til og fra bygda fordi jeg bor så langt unna bussholdeplassen ved Strandheim, sier hun, – derifra er det buss til og fra skolen. Og skolen, det er Skrinnhagen, men bare fram til juleferien. – Etter jul begynner vi på den nye skolen, sier sjetteklassingen, – det gleder jeg meg voldsomt til.

På skolen stortrives hun, selv om det kan bli ganske bråkete i timene. – Men jeg er veldig glad i lærerne mine, det hjelper det, smiler Ronja.

Åsmarka
Hennes store lidenskap er ridning. – Det tar nesten all tiden min, jeg har to islandshester her hjemme som jeg rir mye på, Gloi og Áfangi. Så er jeg hver tirsdag i Åsmarka og rir på et sted som heter Åsli Ridesenter. Der trives jeg kjempegodt, sier Ronja, – de er veldig, hva heter det igjen, mamma? Spør hun moren Rianne Puijk Vaagland som går forbi. – Inkluderende, svares det. – Av og til er jeg der i helgene også, da hjelper jeg til i stallene med å gjøre rent og å stelle hestene. Så får jeg ri litt etterpå. Det kan ta tre timer eller fem timer, sier hun.

Rir alene
På tirsdagene tar hun buss rett fra skolen og til Lillehammer hvor hun skifter buss ti Åsmarka. – det kan bli lange dager for en 11-åring, sier moren, – hun er ikke hjemme igjen før ved ni-tiden om kvelden. – Det går fint det, mamma, beroliger Ronja, – det er fint å ha med venninnen min, Malvin (Berntsen), det er hun som bor litt lenger ned i Åsroa, det, blir vi forklart. Og at begge jentene rir sammen, både i Åsmarka og en del turer rundt hjemmet. – Vi har mange fine turløyper vi rir, blir vi fortalt, – både på andre siden av dalen i Stuvemarka, og oppover til Bratbergsetra. Jeg får også lov å ri alene, sier hun stolt. – Men på min første tur i Stuvemarka red jeg meg bort, og hadde glemt igjen telefonen. Jeg red og red, og til slutt fikk jeg stoppet en bil og spurt hvor jeg var. Det viste seg at jeg var i Biri Øverbygd, smiler hun. – Jeg fikk låne telefonen, men mamma svarte ikke. Da fulgte mannen meg hele veien tilbake på en sånn firehjuling. Vafler spanderte han også, en ordentlig snill mann som jeg ikke husker hva heter.

Skole og hest
Ronja har ikke tid til så mye annet enn skole og hest, annenhver helg og noen ukedager er hun i Follebu hos sin far. – Da blir det en del busskjøring, innrømmer hun, – men det går bra det selv om det ikke er hester der. Nå når vinteren kommer, går det forresten en del tid i skibakken og slalåmkjøring. – Da er det enten Biristrandbakken eller Hafjell, sier hun, – men jeg gleder meg til sommeren kommer igjen og jeg kan ri så mye jeg vil. Til slutt betror Ronja at det av og til er litt kjedelig å bo så langt unna venner. – Men jeg trives kjempegodt her altså, beroliger hun, – dette er verdens beste plass å bo.

– Veldig snill
Hun blir oppriktig glad over å få de fire flaksloddene, men det skaper umiddebart litt problemer. Hvem skal hun gi lodd til? Etter en litt tenketid løser det seg: – Jeg er så frekk at jeg tar et selv, smiler Ronja, – så skal Morten (Hansen) på ridesenteret få et lodd, og så klart læreren min Trine (Håberg). – Det siste skal kjæresten til mamma få, han Roy (Stenberg Johansen). For at han er så veldig snill.