BIRI: Dette er en testtur for oss med kondisjon og lungekapasitet som hører til nederste halvdel av trimflinkis-skalaen. Klarer vi motbakkene mot Brynstadberget? Eller må vi gi opp?

Les videre og få svaret.

TORE FEIRING
feiringtore@gmail.com

Litt hypokondere er vi også, selvsagt, man tror gjerne at man i det minste har en liten snev av lett kols, og da er motbakker noen man hater sterkt og inderlig. Rundt travbanen i Biri er en grei tur, men opp til Brynstadberget? No way!

Men så maser fruen da, og etter et par dager med frokost på senga og godprat så er det ingen vei tilbake. Ingenting slår blide og fornøyde fruer, det er noe alle vi sure gubber kan skrive under på, derfor la man nå på søndag ut på denne turen. Man grudde seg verre enn dagen før tannlegetimen, men bet tennene sammen og tenkte at nå skulle fruen få kjørt seg, dæven røske!

Man parkerte lett og blid ved barne/ungdomsskolen i Biri, gode kompiser hadde fortalt at den letteste ruten gikk derifra og forbi Lunde. Særlig! Jammen er det en del motbakker, de såkalt gode kompisene flirer nok nå, hvis de leser dette. For mye oppoverbakke ble det til vi kom forbi Lunde, vi gikk Kragebergveien opp. Etterpå skjønte undertegnede at vi kunne gått en løype nordafor veien. Rett nedenunder Lunde kunne man med god samvittighet begynne å småsurve litt mens man hev etter etter pusten, men ble trøstet med at nå «tror jeg at vi snart skal ta av veien». Og det stemte jo, rett etter Lunde sto det et skilt, litt på skrå, som viste at stien til Brynstadberget gikk videre oppover langsetter jordet. Oppover enda mer! Hjernen var inderlig alene akkurat da, men kjims aldri av sure gubber, de kan dette med å bite tennene sammen og late som. Redselen for en sur frue trumfer det aller meste.

(tekst fortsetter under bildene)

Oppover gikk vi, og videre oppover. Og enda mer oppover. Men det rare var at det gikk ganske så bra, og man så egentlig lyst på livet der fruen kvitret fornøyd over å få frisk luft og en sur gubbe som smilte. Jammen kom vi oss på toppen etter hvert også, rastet gjorde vi på Lundevarden, for undertegnede skjønte dessverre ikke at litt lenger fram lå målet, nemlig benkene og posten ved Brynstadberget. Beklager turstimakere i Biri IL for litt edder og galle som ble dere til del, min feil. Men fint har dere gjort det ved berget. Fint å raste på Lundevarden også, den ligger litt høyere.

Turstien var forresten litt borte rett under Lundevarden, en gran hadde blåst ned og lagt seg pent langsetter stien. Men den blir sikkert ryddet bort snart.

Hvordan gikk det så med pust og kondisjon lurer du kanskje på. Vel, det er trygt og overkommelig å komme seg opp på Brynstadberget for oss med stusselig kondisjon, et godt tips er å se lyst på det og smile. Alt går liksom litt lettere da. Men dette vet jo alle superturgåere. Uansett, det var en blid gubbe som så lyst på det da turen gikk nedover igjen, lett til bens og (nesten) like kvitrende som fruen. Skryt til de gode sjelene som nærmest hadde brolagt de vanskeligste delene med klopper. Godt var det å komme ned til Klomsteinroveien og asfalt også, enda bedre å komme ned til flaten ved Myrvang og aller best å komme ned til bilen igjen ved skolene. En herlig følelse var det å vite at man hadde klart turen, om ikke med brask og bram, så i hvert fall uten psykiske og fysiske lidelser. Anbefales!