HUNDRE ÅR: Johannes Kjenseth blir hundre år onsdag 16. oktober. Nå nyter han livet i egen leilighet midt i Biri sentrum.
Hundre år og like blid
BIRI: De flirer godt, de som sitter på kafeen på Coopen i Biri. For der intervjues Johannes Kjenseth av undertegnede, som hører dårlig, det blir mye hæ,hæ og hæ. Flirer gjør også intervjuobjektet som blir hundre år kommende onsdag.
TORE FEIRING
feiringtore@gmail.com
– Jeg hører nok mye bedre enn deg, smiler hundreåringen, – men synet er ikke så veldig bra. Likevel er det en sprek, eldre herre som sitter på andre siden av bordet, veldig oppegående og med en stor porsjon humoristisk sans, det humres og knegges ofte gjennom samtalen, hukommelse og vidd er sylskarpt. – Jeg fikk et brev fra NTB her forleden, humrer han videre, – det er sikkert noe de sender til alle hundreåringer og øvrige jubilanter oppe i årene. Der fikk jeg 173 tegn til disposisjon, sier han, – 173 tegn som skulle oppsummere et langt liv. Takket være god hjelp grunnet synet, fikk jeg nå sendt det inn, blir vi fortalt.
Kontrollassistent
Vi snakker ikke så mye om mellomkrigs- og krigsårene, tross at Johannes Kjenseth kom til verden på gården Kjenseth Øvre i Biri Øverbygd senhøsten 1924. – Jeg var jo odelsgutt, sier han, – så fremtiden min var noenlunde klar. Der vokste han opp med søskene Marie og Kristen, foreldre – og fire hester hadde vi jo på garden, minnes han. – Ungdomstiden handlet mye om å gå etter vegen, knegger han, – påskehelgen var det å feste på setra vår på Dempa og å gå mellom setrene alt etter hvor det var jenter.
Som 14-åring fikk Johannes Kjenseth jobb som kontrollassistent og for mellom gardene i Biri. Han bodde en periode på hver eneste gard. – Da ble jeg lei kjøttkaker gitt. Alle synes det var stas å ha besøk av denne unge kontrollassistenten og vartet opp med det beste de hadde, som gjerne var kjøttkaker. Det året åt jeg utrolig mange kjøttkaker, humres det. – Månedslønna var 125 kroner og jeg syklet jo mellom gårdene. Jeg fikk jo råd til å kjøpe meg sykkel med ballongdekk og tre gir, sier han, – det var stor stas og en flott doning.
Klimakrise
I 1946 forpaktet Johannes Kjenseth Øvre. – Så tok jeg over garden i 1948, forteller han. – Sammen med bror min, Kristen, startet vi et entreprenørfirma, som i dag er Kjenseth Maskin. – Vi kjøpte vår første bulldoser i 1950, snømåking ble noe helt annet etter det, humrer Johannes og minnes snøvintre av en annen verden. – Blant annet vinteren i 1951, da snødde det for einings, det ble målt hele 2,80 meter snø oppe i åsen. Og sommeren 1947 kom det ikke en eneste regndråpe. Bare for å nevne et par år, så jeg vil si at klimaproblemer har man blitt godt vant til. Det humres og knegges fra hundreårskroppen.
Etter hvert trakk Johannes seg ut fra firmaet og lot broren drive alene.
Langt liv sammen
Mye godt kom ut av det, fordi de søkte etter kontordame som det het den gangen, en av søkerne var Johannes sin fremtidige kone. – Ruth søkte jo, og jeg møtte henne på gamle Føniks kafeen på Gjøvik, minnes han, – det var litt av en fjong dame. Hun hadde vært kontordame på Apelsvoll i fem år, men takket likevel ja til jobben hos oss i Biri.
(Nå går det mange gode historier om Ruth, Johannes og hvorfor Ruth havnet i Biri, men de lar vi ligge inntil videre. Det samme med et vell av andre gode historier om ekteparet generelt og Johannes spesielt.) – Uansett, humrer Johannes til dette, – vi giftet oss i mars 1952 og fikk etter hvert Lise, vårt eneste barn.
Tre barnebarn har det blitt i tillegg til seks oldebarn. – Alle har svære, gode stillinger og sitter godt i det, sier jubilanten ganske så fornøyd, – også oldebarna ser ut til å klare seg bra. Ekteparet Ruth og Johannes fikk et godt og langt liv sammen, og flyttet etterhvert ned til Biri sentrum. – Jeg overlot gården til Lise da jeg var 75 år, sier Johannes, – og med dårlig syn og uten førerkort fant Ruth og jeg ut at det var best å bo sentralt. Han bor fortsatt i Biri sentrum, selv om Ruth gikk bort under pandemien, 97 år gammel. – Rett før vår 70ende bryllupsdag, sukker Johannes. – Lise har forpaktet bort gardsdriften, men driver fortsatt skogen, rundt 2000 mål skog, opplyser jubilanten, – håpet er jo at det kommer noen etter og tar over.
Svin og reiser
Johannes Kjenseth var i fagmiljøet sett på som en av Norges beste griseoppdrettere. Han har solgt griser og levert råner til nær sagt hele verden. Til England, Irland, Taiwan, Thailand og Danmark for å nevne noen. En del reiser og besøk har det blitt av dette. – Fra Thailand kom det en gang tre fjonge damer for å se på grisene mine, humrer Johannes, – det var et staselig besøk. Det var jo Svineavlslaget som sto for det, det som i dag kalles Norsvin. Så ble inseminering måten å gjøre det på, jeg tok kurs og lærte meg dette faget også. Det var en stor fremgang, minnes han, – da sendte vi sæden rundt i verden. Johannes har vunnet mye heder og ære for grisene sine og måten han har drevet svineavl på, og også vært svært aktiv innen Svineavlslaget. Han satt som formann i Oppland Svineavlslag i syv år, samt at han var formann i Felleskjøpets kontrollutvalg i mange år. – Jeg har ikke ligget mye på sofaen, nei, humrer han, – jeg forpaktet både Honne og Bratberg på 70-tallet og dyrket korn og poteter. En gang sjauet jeg syv tonn poteter opp på bilen, minnes han, – de var pakket i 50 kilos sekker. Da var jeg mye til kar etterpå, smiler han, – men du verden så kei.
Westerbro Snowman
Man kan ikke snakke med hundreåringen uten å komme innom hester generelt og travløp spesielt. – Jeg hadde hester ved siden av grisedriften. Vi reiste rundt på travløp og jeg vant også en del penger på å spille på hest, knegger han. Westerbo Snowman var den store traveren på gården. Den har Kjenseth flere historier om.
– Vi vant V75 med den da jeg fylte 70 år. Da ble jeg så ivrig at jeg hoppet over gjerdet og løp ut i banen, sier han.
Og informerer om at det var Kjetil Hauglien og Lone Teksum som kjørte Westerbo Snowman. En gang gjorde de rent bord på Momarken. – Jeg mente at hesten var veldig god den dagen og spilte V5 og alt som gikk an med «Snømannen» som vinner. Alt gikk inn. Vi vant 12.000 kroner i premie og jeg fikk vel inn 60.000 kroner på spillingen. Det var bra med penger i 1997, sier han og ler. – For noen år siden vant jeg over 40.000 kroner, betror han oss. Johannes har nærmest legendestatus i travmiljøet og er en godt ansett gjest på Biri Travbane med eget rom, TV og bonger på bordet. Og eget monteløp. Så må det også nevnes at «Snømannen» løp inn hele 600.000 kroner før den ble pensjonist.
Dikt og Selen
Johannes er en ihuga poet, med egen, utgitt diktsamling på samvittigheten. Den utkom i 2017. – Jeg har skrevet dikt siden jeg gikk ut av skolen, sier han, – mine forbilder har alltid vært André Bjerke og Tor Jonsson. Han samlet noen av diktene sine i en egenutgitt diktsamling med tittelen «Minner». Samlingen er også fylt med bilder og avisutklipp fra andre viktige sysler Johannes har drevet med, både som gardbruker, svineoppdretter og traventusiast.
Hvordan bli hundre år?
– Jeg vet ikke om jeg tør å fortelle om årsaken til at jeg har holdt med frisk i så mange år, svarer Johannes og knegger uhemmet. – Selen er et grunnstoff som er giftig i store mengder. Det er helt nødvendig. Grisene mine var preget av selenmangel, men på den tiden var det nesten ingen som visste hva det var. Dyrlege Øverby hadde et lite glass med lyserøde piller. Vi prøvde det og da ble grisene bra. Jeg merket at grisene ble sterkere bygd og sto mye bedre. Da begynte jeg å ta det selv også, og siden har jeg tatt Selen hver dag. Nå får man kjøpt det i pilleform på apoteket. Årsaken til at jeg er i såpass bra form er at jeg begynte med Selen så tidlig og har brukt det siden, avslutter Johannes Kjenseth, og forteller samtidig at hundreårsfeiringen skal foregå lørdag 19. oktober på Biri Omsorgssenter. – Der blir det masse god mat og litt champagne, humrer han.