De har holdt sammen, nærmest i tykt og tynt, i hele 55 år. De mener selv å være blant Biris første innflyttere. Senhøstes 1970 og tidlig 1971 flyttet fem familier inn i de første boligene som ble satt opp på Honnefeltet. Vi møter fem kvinner som har levd noen år.

TORE FEIRING
feiringtore@gmail.com

– Noen av oss kjente hverandre fra før, forklarer Astrid Norvang (79). Vi møter dem rett før damegjengen skal spille bowls i flerbrukshallen, – vi er blant Steinar (Hagen) sine disipler, lees det.

Kort fortalt så bosatte de i det de kaller «militærrekka» på Honnejordet. – Mennene våre jobbet alle for forsvaret på Jørstadmoen, fortsetter Norvang, – og dengang flyttet offiserer dit de ble pålagt å flytte, med 2-års intervaller på hvert tjenestested. – Noen av familiene kom til Biri etter tjenesteopphold på blant annet Bardufoss.

Allerede i februar 1971 etablerte de syklubben «Nålens Hvile». Og det var nettopp det den var, vi sydde vel ingenting, legger Esther Værnes (89) til, – kan hende vi strikket en del, men det viktigste var det sosiale og ha det moro, smiler hun. I syklubben ble også Grete Buseth Borkner (83), Laila Breivik (79) og Karen Linckert Stenehjem (snart 82) med. – Vi var nok ganske viltre alle fem, husker Borkner, – vi hadde det veldig moro sammen og var utpreget sosiale alle sammen. – Vi møttes jo nesten daglig, men syklubben var liksom fristedet vårt, skyter Stenehjem inn, – der møttes vi en gang i måneden.

Og de møtes enda, her snakker vi om lange vennskap. De hadde også barn i samme alder.

– Vi ble veldig fort engasjert i skole, barnehager og idrettslag, minnes Laila Breivik, – så det gikk ikke lang tid før vi ble godt integrert i lokalsamfunnet. Alle føler de at de ble godt tatt imot av biringene. – Selv om noen var skeptiske, ler Stenehjem, – noen kalte oss ugresset fra Honnejordet, ler damene. – Det var i forbindelse med gang- og sykkelsti i Biri det, enes de om, – vi fem sto veldig på barrikadene for å få det til. Det ble både avisoppslag og stor diskusjon i bygda rundt dette, man måtte jo ta litt av hagene til folk. – Ja, det ble en del rabalder, sier Norvang, – men gang- og sykkelsti ble det. Du vet, vi hadde med litt annet tankegods en godt etablerte biringer dengang. Kanskje vi var litt mer moderne og hadde sett hva man fikk til andre steder.

Norvang er født og oppvokst i Målselv i Troms, Værnes er fra Sør-Fron, Borkner fra Oslo, Breivik fra Hattfjelldal i Nordland og Stenehjem fra Oslo. – Bygda fikk nytt blod, det gjorde den, konkluderer syklubben. Hele 15 barn vokste på den måten opp i Biri, mer eller mindre. – Du vet, litt til og fra ble det, så lenge vi måtte flytte dit Forsvaret ville. Men Biri ble basecamp for oss, sier de skråsikkert. – Nå er både barn, barnebarn og oldebarn spredd rundt omkring, og ikke alle av oss bor i Biri lenger heller. – Det gjør bare Esther og jeg, sier Norvang. Men så langt biri.no forsto, er de andre tre ikke lenger unna enn Moelv og Gjøvik. Hele 46 etterkommere har syklubben gitt verden, og de legger ikke skjul på at de synes det er stas. – Gode venninner har vi vært gjennom alle disse årene, enes de om, – og det gjennom både gleder og sorger, fest og ferieturer. To av dem er enker, og en er skilt. – Det har til tider vært veldig godt å hverandre, sier Norvang.

Det tviler vi ikke et sekund på, de fem livsglade kvinnene har holdt både julebord og grillfester med menn og familier. – En del fest, dans og moro har det vært, men ganske uskyldig det hele, sier de bestemt, – det sosiale og morsomme har vært viktig for oss. Det er nok derfor vi er i såpass godt hold alle sammen, ler Borkners og alle nikker bekreftende. – Men noen «swingers» har vi aldri vært, ler syklubben.

– Med hytteturer, med ferieturer flere steder i Europa og alle de sosiale sammenkomstene vi fikk, og får, til, så er vi sikre på at det spiller inn på livskvaliteten når du blir eldre, mener Norvang, – og at vi har vært heldige med genene våre. Så er vi nok tunghørte noen av oss, men det lever vi bra med, fortsetter hun og viser fram en veldig tykk perm med bilder, drikkeviser og andre sanger i forbindelse med fester og julebord. – Som regel diktet vi egne sanger til disse sammenkomstene, sier Norvang, – og sang og skålte av hjertens lyst. – Og vi husker hvor stort det var da vi ble invitert til Biriballet første gang, da var vi liksom godkjent i bygda, sier Stenehjem. – Vi har aldri vært en egen klikk, vi har så absolutt menget oss med Birisamfunnet.