Fire år gammel møtte hun Maihaugen for første gang. Det ble et møte som satte spor i Birijenta. Vi møter den nye styrelederen i Lillehammer Museums Venneforening (LMV) 68 år senere, på Maihaugen selvsagt.

Tekst: Tore Feiring
Foto: Jørgen Skaug

Bjørg Owren er altså født og oppvokst på Biri. – Den 27. august 1957 var jeg som fireåring med min onkel og tante på tur til Maihaugen. Broren min var også med, forteller hun. – Maihaugen gjorde et sterkt inntrykk, jeg husker det ennå i dag, smiler hun, – det var en skjellsettende opplevelse. En fri og god barndom på Biri satte også spor, Owren husker seg selv som en sta og bestemt jente som ofte fikk viljen sin. Kunstmuseet, eller Malerisamlingen som det het dengang, har også slått dype røtter i den smått kunstneriske Birijenta. – Jeg gikk kunstlinja på gymnaset her på Lillehammer, minnes hun, – og var ofte innom både Malerisamlingen og Maihaugen. – Jammen har jeg tegnet og fotografert mange lafteknuter her på Maihaugen, Hun minnes også utallige ekskursjoner til Malerisamlingen med Ole Rønning Johannesen i spissen, han var både var konservator der og også lærer for unge kunstinteresserte. Morten Paulsen var også en av lærerne våre, forresten.

Sorg
Som 21-åring flyttet hun hjemmefra og ble gardkjerring på Romerike, 2 gutter kom til verden, – det var travle tider, sier Owren som mistet den eldste da han var 29 år gammel. – En sorg man må lære å bære med seg, sukker hun. – Det er godt å snakke om det, det gjør han mer levende det.

Første jente
Hun hevder å være et kommunikasjons- og organisasjonsmenneske på sin hals. – Allerede som tenåring ble jeg leder av Biri Bygdeungdomslag, og oppdaget fort at jeg likte å lede. Som eldst av fire søsken var jeg vant til å ta styringen, ler hun. Jeg tror jeg var den yngste BU lederen i Oppland på den tiden, og den første jenta. Så gikk det vel slag i slag opp gjennom årene, sier Owren. Vi kan jo nevne informasjonssjef i Norges Bondelag, kommunikasjonsdirektør i Bankenes Betalingssentral, og siste jobb før pensjonisttilværelsen var leder for Informasjonskontoret for farge og interiør. – Det som før het Fargerådet, påpeker Owren. Hun har også vært, og er journalist, blant annet for venneforeningens eget blad, Museumsglimt. Flere andre magasiner, aviser og også radio og TV stasjoner har nytt godt av hennes journalistikk. – Noen grad har jeg ikke, sier hun, – men det har jo blitt en del studiepoeng innen PR, kommunikasjon, markedsføring, organisasjon og ledelse. Veien har blitt til mens jeg har gått.

Mangfoldige museer
En fellesnevner for alt hun har gjort er lagarbeid. – Det å løfte hverandre, få kunnskap og å skape engasjement synes jeg er noe av det fineste å få til, sier hun. – Dette sitter i meg etter at jeg som ungjente ble med i Biristrand Musikkforening. Det lagarbeidet man finner i musikkorps er imponerende og noe veldig fint, sier hun videre, – dette er noe jeg ønsker å ta med meg inn i LMV og vårt videre arbeid. Selve Venneforeningen er ikke noe må i seg selv, vi er ment å være et redskap for å framsnakke museene, og ikke minst spre kunnskap og interesse for disse lokalt. Vi skal være en liten «hjelpegutt», sier en engasjert styreleder. Hun mener videre at museene som ligger under Lillehammer Museums paraply er så mye mer enn bare et sted man går til, det de representerer er så mangfoldig, det er en arena for opplevelser, innsikt og kunnskap. Bjørg Owren begynner å bli varm i trøya nå og får snakke om det som virkelig engasjerer henne. Da er det også greit å ha et hus like i nærheten av Maihaugen. – Etter mange, mange i år i Oslo var det godt å flytte «nesten» hjem, sønnen Kristian og familien bor ikke langt unna og den nyslåtte pensjonisten fant et passende hus i byen. – Jeg trives stort som farmor, innrømmer hun.

Tanker om venneforeningens rolle
– Det er en spennende tid for venneforeningen, fortsetter hun, – det er ikke så lenge siden De Sandvigske Samlingers Venner (DSSV) ble historie, en aktiv og frittstående forening med sterke meninger og egne midler. En forening som donerte store  gaver til Maihaugen. Vårt LMV ble etablert rett etter DSSV ble oppløst, og har  alle museene i vår portefølje. Vi har ikke lenger egne midler, men får driftstilskudd fra Lillehammer Museum hvert år. Men litt penger på bok har vi, og har nettopp gitt prosjektmidler på 200.000 kroner til LM til ferdigstillelse av Melbyloftet.  Rett etter etableringen kom koronapandemien, og de siste par årene har venneforeningen stått bak prosjektet Flyktningene forteller, det startet som et bokprosjekt, og vokste så til å omfatte en stor foredragsrunde til skoler og sist en utstilling på Maihaugen, sier Owren. – Når vi skal stake ut kursen for venneforeningen videre, så er ikke det en venneforening som bidrar med store gaver slik det var i DSSVs dager, I dag er venneforeningens viktigste rolle å være bindeledd mellom museet og lokalmiljøet/regionen. Nærmest som et ambassadørkorps som skal skape interesse for museene, historien, og bidra til å spre kunnskap, fortsetter hun. – Kunnskap om historien vår er god ballast – inn i framtiden. Ikke for å ønske oss tilbake, men reflektere og plukke opp ting som kan være nyttig. Museene er en arena og møteplass, et sted for faglig påfyll og aktuell samfunnsdebatt, understreker Owren. – Jeg håper at vi kan bidra til at enda flere bruker museene som et sted for påfyll, treffe folk, og kjenne at man hører til. Et sted for gode møter, samtale over en kopp kaffe og felles interesser.

Hva vil vi med venneforeningen, og ikke minst, hva vil Stiftelsen Lillehammer museum med oss? Hva kan vi bidra med for å «fremme» de seks museene vi skal være venner for?  Hvilke forventninger har man til oss? En spennende diskusjon. Og her må vi ha en tett dialog med museet. – Vår intensjon er å engasjere lokalt, få enda flere til å bruke museene som en sosial møteplass, en arena for læring og faglig påfyll og et sted man kan bidra og føle seg nyttig. Lagarbeid er viktig, og Venneforeningen er et godt lag, sier hun og nevner samtidig at første post på programmet er høstens vennetur. En fullsatt tur til Lom, med foredrag om utvandringen og besøk i stavkirken der, blant annet.

Sitte på trappa
Alt dette og mye mer snakket Bjørg Owren mer enn gjerne om. Sikkert er det at hun gleder seg til å ta ordentlig fatt på styreledervervet i LMV. Like sikkert er det at hun gleder seg over nytt hus på Lillehammer med utsikt sørover Mjøsa, om enn ikke helt til Biri. – Men jeg aner Biristrand, smiler styrelederen, – og etter mange år i en leilighet i Oslo, du verden hvor godt det er å sitte på trappa, se på sin egen hage og drikke kaffe.