BIRI: Hun er godt fornøyd, Guro Kirkerud, med endelig å ha oppnådd doktorgrad, den høyeste akademiske graden som kan oppnås ved universitet eller høyskole. Graden disputerte hun for 6. februar på Oslo Met. Hun kan nå kalle seg Philosophiae Doctor (PhD).

TORE FEIRING
feiringtore@gmail.com

– Oslo Met har noe som kalles senter for profesjonsstudier, sier Guro Kirkerud, der vi møter henne på en ikke helt typisk akademisk møteplass, nemlig bensinstasjonen i Biri. – Der disputerte jeg foran to opponenter som hele tiden stilte meg vanskelige og vrange spørsmål, sier hun, – samt ganske mange tilhørere. Hvem som helst kan komme å høre på, det er åpent for alle. Og hvem som helst kan stille spørsmål, sukker Kirkerud, – heldigvis gjorde ingen av tilhørerne det. Men opponentene drev på i 2,5 time tilsammen. Men det gikk bra, smiler hun. – Doktoravhandlingen heter «Skolers bruk av eksterne kunnskapsressurser – utvikling eller innvikling?». Som du skjønner, det er skolen og særlig lærernes og elevenes situasjon jeg er opptatt av. Læreryrket har jo vært en veldig stor del av livet mitt, påpeker Kirkerud.

Fra avhandlingen: Tidligere forskning viser at eksterne kunnskapsressurser kan være nyttig i skolers utviklingsarbeid, forutsatt at skoleledere og lærere samarbeider, og engasjerer seg i samtaler om bruken av og hensikten med ressursene.

Landsomfattende
Allerede i 1986 tok 62-åringen allmennlærerutdanning i Tromsø, og har siden videreutdannet seg helt til 2012 med rektorskolen ved BI i Oslo som siste ledd i dette. Før hun så disputerte til  Philosophiae Doctor nå i februar. Kirkerud har også en landsomfattende yrkeskarriere innen lærerfaget, med Stavanger, Tromsø, Oslo, Bergen, Lillehammer, Gjøvik og Brummunddal som arbeids- og studiesteder. Karrieren startet likevel med journalist jobb i ukeavisen Folket, lærerkarrieren startet med et vikariat som lærer ved Gjøvik kretsfengsel og av alle ting var Kirkerud også senterleder ved ungdommens motorsenter i Stavanger. Hjem til Biri kom hun først i 1995, som undervisningsinspektør på Skrinnhagen skole. Allerede året etter fikk hun prøvd seg som rektor for første gang, som rektorvikar ved ungdomsskolen i Biri. Året etter, i 1998, ble hun rektor på ordentlig ved ungdomsskolen, noe hun var i 10 år. – En populær og dyktig rektor, sier folkesnakket. Deretter gikk turen til Gjøvik og en administrativ skolejobb, før hun i 2010 havnet på gæerne sia som rektor på Brumunddal ungdomsskole. Nå er hun skolefaglig rådgiver i Ringsaker kommune, en stilling hun har hatt siden 2018.

Fra avhandlingen: Skal eksterne kunnskapsressurser bidra til lokalt utviklingsarbeid, må skoleledere samarbeide med lærerne om å velge ut og tilpasse relevante kunnskapsressurser. 

Engasjert
– Samme året fikk jeg gleden av å starte prosjektet mitt med doktoravhandlingen, sier Kirkerud, – Ringsaker kommune fikk midler fra Forskningsrådet for å lønne meg. Så i alle disse årene har jeg jobbet rundt 75% med doktoravhandlingen og 25% med min opprinnelige jobb, sier hun. – Forskningsrådet hadde den gang et sterkt ønske om at forskningen skulle bli praktisk orientert og relevant, for eksempel for kommuner. Egentlig var det et fire års prosjekt, men det tok litt lenger tid da, smiler Kirkerud. – Gjennom mine 20 år som rektor har jeg alltid vært opptatt av lærerens læring, videreutvikling og videreutdannelse, og hvem som skal styre dette, sier hun engasjert, – og jeg føler at jeg aldri har fått det ordentlig til. Vi har gjennom 40 år blitt tredd diverse skolereformer over hodet, reformer som aldri har fungert. Skolene har blitt overstyrt fra diverse departement, lærere har aldri blitt spurt om hvor skoen egentlig trykker, sukker hun. Denne problematikken er det doktoravhandlingen min dreier seg om. Med en konklusjon om at lærerne må, og få muligheten til, å ta større grep, de må kunne komme i posisjon til å ta tak i dette selv.

Fra avhandlingen: Den andre artikkelen viser at lærernes rekontekstualiseringsprosesser framstår som usammenhengende og komplekse, og at de utvikler kunnskap som de ikke opplever som relevant for sin praksis.

Fellesskole
Læreryrket er noe Kirkerud brenner sterkt for. – Lærere er veldig, veldig viktige i samfunnet, hevder hun bestemt, – at de er kunnskapsrike og engasjerte er essensielt for barn og ungdoms utvikling. – En siste ting, avslutter vår ferske philosophiae doctor Guro Kirkerud, – fellesskolen er det beste våpenet vi har for å beholde demokratiet vi er så glad i.

Fra avhandlingen: På tvers av artiklene er avhandlingens overordnede funn, at skoleledere og lærere som rekontekstualiserer eksterne kunnskapsressurser på tvers av kunnskapsdiskurser, forholder seg mer konstruktivt, både til ressursene, kunnskapsarbeidet, og hverandre, enn de som tok utgangspunkt i én kunnskapsdiskurs.

For interesserte, her kommer et sammendrag av disputasen Guro Kirkerud holdt rundt doktoravhandlingen «Skolers bruk av eksterne kunnskapsressurser – utvikling eller innvikling?».

Denne artikkelbaserte avhandlingen undersøker hvordan lærere og skoleledere vurderer, videreutvikler og integrerer eksterne kunnskapsressurser i lokalt utviklingsarbeid. Avhandlingen bruker begrepet kunnskapsarbeid om deres samhandling med , og om de eksterne kunnskapsressursene. Nye kommunikasjonsformer, desentralisert kompetanseutvikling, og nye partnerskapsmodeller, skaper nye muligheter og utfordringer i skolers kunnskapsarbeid. Avhandlingen gir innsikt i kompleksiteten i, og utfordringer med, å integrere eksterne kunnskapsressurser i skolens praksis.

Tidligere forskning viser at eksterne kunnskapsressurser kan være nyttig i skolers utviklingsarbeid, forutsatt at skoleledere og lærere samarbeider, og engasjerer seg i samtaler om bruken av og hensikten med ressursene. Forskningen finner vider at det er nødvendig med en felles forståelse av hvilke problem som skal løses, og skolekultur og etablerte forståelser påvirker hvordan aktørene tolker og tilpasser ressursene. Ledere har en viktig oppgave i å forstå hensikten med ressursene og vise hvordan de kan brukes og komme til nytte i lærernes praksis. I denne prosessen er tillit og samarbeid mellom ledere og lærere viktig. Når eksterne initiativ til skoleutvikling ikke har hatt forventet effekt, har det ofte vært forklart med at lærere ikke har vært tilstrekkelig involvert i arbeidet. Få studier har undersøkt hvilken funksjon de eksterne kunnskapsressursene kan ha i skolers utviklingsarbeid, hvordan de ulike aktørene forholder seg til, og forstår, både de eksterne ressursene, hverandre og hverandres kunnskap, og hvordan de arbeider med å identifisere, tolke og løse skolenes problemer. Det er også lite forskning om hvordan skoleledere og lærere samhandler når de utøver kunnskapsarbeid i konteksten av utviklingsprosjekter, der de deler, utforsker, validerer og utvikler profesjonskunnskap i samspillet mellom eksterne kunnskapsressurser og skolens lokale kunnskap og praksis.

Data ble hentet fra fire skoler som jobbet med kartleggingsdata og kompetansepakker i et regionalt innovasjonsprosjekt. Datamaterialet består av både observasjons – og intervjudata. Avhandlingen bruker begrepene kunnskapsobjekt, kunnskapsarbeid og kunnskapsressurser, for å vise sammenhengen, eller mangel på sammenheng, mellom problemer skolene har behov for å løse og skolenes arbeid med eksterne kunnskapsressurser. I de empiriske analysene brukes begrepene kunnskapsdiskurser og rekontekstualisering for å vise at mens de eksterne kunnskapsressursene ofte er utviklet i og gir mening i én kunnskapsdiskurs, så må de tolkes og tilpasses for å gi mening og integreres i en annen.

Den første artikkelen indikerer at for å utvikle skolens praksis, må eksterne kunnskapsressurser sees i sammenheng med lærernes horisontale, kontekstavhengige kunnskap. Skal eksterne kunnskapsressurser bidra til lokalt utviklingsarbeid, må skoleledere samarbeide med lærerne om å velge ut og tilpasse relevante kunnskapsressurser.

Den andre artikkelen viser at lærernes rekontekstualiseringsprosesser framstår som usammenhengende og komplekse, og at de utvikler kunnskap som de ikke opplever som relevant for sin praksis. Studien indikerer at lærere, skoleledere og ansatte i UH-sektoren tidlig i prosessen bør utvikle en felles forståelse av hvilke problemer, bruken av eksterne kunnskapsressurser skal bidra til å løse.

Den tredje artikkelen finner at skolens utfordringer i liten grad blir identifisert og artikulert som utgangspunkt for bruk av eksterne kunnskapsressurser. Skoleledere og lærere har ulike forståelser av hvorfor de jobber med kartlegginger og kompetansepakker. Lederne har stor tillit til kompetansetiltak utviklet i den vertikale kunnskapsdiskursen, noe som kan resultere i at skolens kompetansebehov i for liten grad knyttes til praktiske undervisningsproblemer, og at lærerne derfor ikke opplever at tiltakene «treffer» deres behov.

På tvers av artiklene er avhandlingens overordnede funn, at skoleledere og lærere som rekontekstualiserer eksterne kunnskapsressurser på tvers av kunnskapsdiskurser, forholder seg mer konstruktivt, både til ressursene, kunnskapsarbeidet, og hverandre, enn de som tok utgangspunkt i én kunnskapsdiskurs.

Når både den horisontale og den vertikale kunnskapen anerkjennes, blir det lettere for aktørene å engasjere seg i et epistemisk samspill, enn når aktørene argumenterer fra hver sin kunnskapsdiskurs, og utvikler det jeg beskriver som epistemiske motspill. Det er særlig tre kjennetegn som i sum bidrar mer til det jeg beskriver som innvikling, enn utvikling, i lærernes og skoleledernes kunnskapsarbeid:

1) arbeidet preges av mangel på felles forståelse av hvilke problemer arbeidet skal løse,

2) skoleledere og lærere tar i varierende grad eierskap til, og kontroll over, kunnskapsressursene, og

3) aktørenes kunnskapsforståelser ser ut til å ha avgjørende betydning for om skolenes kunnskapasarbeid utvikler seg til et epistemisk samspill, eller epistemiske motspill.